Klikk 
Aslaug Klungland, enke etter politimannen Arne Sigve Klungkland som ble skutt og drept under NOKAS-ranet, formidlet et sterkt budskap i januar. Hun fortalte om tilgivelse på en måte som gjorde enormt inntrykk på meg.Aslaug Klungland deltok på en kristen kvinnekonferanse helgen før mannen hennes ble drept. Under konferansen var det en av kvinnene som kom med et budskap i tungetale: – Jeg har sett deg, og jeg skal være med deg. Jeg har kontrollen, lød beskjeden fra Gud. Noen dager senere ble hun oppringt av sønnen Kjetil som fortalte at hennes ektemann ble skutt og drept.
Hun har i ettertid fortalt til Stavanger Aftenblad at hun midt oppi alt kaoset kjente på fred og indre ro fordi Gud hadde lovet å være med henne. Hun opplevde det naturligvis vondt å følge rettsaken, men fikk også sterk medfølelse med foreldrene til forbryterne.
Senere bestemte hun seg for å besøke Schumann i fengselet. Schumann var mannen som fyrte av det dødelige skuddet. Til en fullsatt kirke i Stavanger fortalte Aslaug Klungland om møtet med Schumann: – Sammen med politipresten møtte jeg Schumann i cella. Jeg var spent før dette møtet. Hva som skjedde, vil jeg ikke si noe nærmere om. Men da jeg kom ut igjen, vendte jeg ansiktet mot himmelen og tenkte: Jeg ønsker ikke hevn. Jeg kan ikke unnskylde ranerne. Det som er galt, er galt. Men jeg kan tilgi, slik jeg selv er blitt tilgitt. Vi er alle skyldige, og trenger Guds tilgivelse. Jeg kjenner ingen bitterhet, og i dette ligger det kanskje litt egoisme. Bitterhet ville ha ødelagt for vår familie, kanskje i generasjoner framover.
9 meninger:
Mange skulle tenkt likt som denne damen, men det er vanskelig når man står midt oppi det.
d er helt sant. er nesten over vår fatteevne.
Problemet for mange av oss som har blitt utsatt for alvorlige ting - i mitt tilfelle gjentatte overgrep fra småbarnsalder til tenårene - er at folk på sidelinja forventer eller forlanger at vi skal tilgi overgriperne. Hvilket aldri kunne falle meg inn, i og med at de ikke beklager noe som helst.
Av den grunn synes jeg man skal være ytterst forsiktig med å holde opp tilgivelse som et ideal. I stedet burde man henvende seg til overgripere og drapsmenn, og si hvilke forventninger man har til DEM.
Jeg synes alltid man bør holde opp tilgivelse som ideal, men jeg forstår at du har opplevd noe jeg vet så altfor lite om.
Jeg tror nok du peker på noe viktig når du sier at de ikke fortjener tilgivelse når de heller ikke ber om det.
Enken etter Klungland tilga drapsmannen. På den måten kunne hun slippe å leve i bitterhet. Jeg tror kanskje hun har sett noen verdier som få andre ser.
Den amerikanske psykiatriprofessoren og traumeforskeren Judith Lewis Herman, som jobber med overgrepsofre, sier ofre for urett kan prøve å omgå sine hevnfantasier gjennom en fantasi om tilgivelse og kjærlighet, men at det ikke er mulig å utdrive traumet med noen av dem. Offeret må skape kjærlighet for seg selv og i sitt liv, uavhengig av overgriper. Hun kan bruke sine erfaringer til å arbeide for lidelsesfeller og for at fellesskapets forståelse og oppmerksomhet omkring dette samfunnsproblemet skjerpes. Det er altså mulig å overkomme destruktivitet og gi livet mening uten å tilgi.
Jeg tviler ikke på at livet kan oppleves verdifullt og bedre uten å tilgi. Likevel tror jeg verden ville blitt veldig kald og kynisk om tilgivelse ikke får plass i livene våre. Det er ikke tvil om at tilgivelse kan virke vanskelig når vi snakker om overgrep, om drap. Noen vil likevel synes det er vanskelig å tilgi en som de har blitt baksnakket av.
Jeg håper du både som framtidig sosionom og som ungdomspolitiker skaffer deg kunnskap om temaet overgrep. For det er ganske mange som sliter med slike traumer.
Jeg ble sjokkert da en venninne av meg som er sosionom med videreutdanning i psykisk helsearbeid fortalte at de har hatt svært lite om overgrep mot barn. På videreutdanningen hadde de en halv dags forelesning... Hun sa at hun selv hadde måttet lese seg opp på temaet dersom hun hadde jobbet med utsatte barn eller tidligere utsatte barn.
fagplanen forteller meg at det er lite vi skal lære om overgrep mot barn, så din venninne gjorde nok lurt i å "lese seg opp" på dette. Jeg skal være ærlig å innrømme at jeg ikke kan fryktelig masse om dette selv. Det er fint at du er så tøff at du retter oppmerksomhet mot et slikt felt.
Jeg var forresten selv en gang og foreleste for siste års sosionomstudenter ved en høgskole, og da fortalte en student meg at de hadde hatt én time. Det er virkelig foruroligende, tatt i betraktning at dette har vært et mediefokusert tema i en mannsalder snart. "Trøsten" får være at det står dårlig til med andre profesjonsutdanninger også (lærere, leger, psykologer).
Legg inn en kommentar